Jeg er 100% sikker på at alle har flere enn én identitet, inkludert meg selv. Jeg vet at jeg føler en annen tilhørighet når jeg er med venninner enn når jeg er på jobb. Tross dette føler jeg at selvbildet mitt stemmer noenlunde overens med det andre mennesker mener om meg. Noe som kan skille seg fra min egentlige identitet, kan være profiler i de sosiale mediene, som Facebook og Twitter. Jeg mener at identiteten kan forandre seg etter hvert som vi blir eldre, men det er visse ting som er medfødt og som vi ikke kan gjøre noe med. Ting som hudfarge og øyenfarge er ting vi ikke kan endre på, og som er en medfødt identitet. Andre ting som idrett, religion og livsstil kan vi som oftest velge selv, og det er med på å forme oss og vår identitet i en retning vi selv ønsker. Med dette mener jeg at identiteten vår ikke er fastsatt, men at den endrer seg i møter med andre mennesker akkurat som kultur.
Folkestyrets festdager en kronikk som ble skrevet før 17.mai i år. Kronikken er skrevet av Dag Terje Andersen som er stortingspresident.
Teksten har innslag av både etos, logos og patos. Det saklige, altså logos, er alle de viktige årstallene han nevner i forbindelse med utviklingen av demokratiet. Han skriver også om historiske hendelser fra Eidsvoll og Grunnloven. Patos, som er det følelsesmessige innholdet i teksten, er forfatterens egne meninger. Han legger inn egne refleksjoner som kan starte en tankegang for leserne. Det at forfatteren nevner feiringen av 17.mai og om mangfoldet i landet vårt, spiller på følelsene til leseren. Etos, som handler om troverdigheten til det som er skrevet, er bra representert. Han bruker et språk som gjør teksten og det han sier troverdig. Andersen skriver om "vi", og på den måten inkluderer han leserne. Han vil si at det gjelder dem alle og at vi står sammen! Det at han er stortingspresident virker både troverdig og gir oss en følelse av at det han sier er saklig. Dette gjør med en gang teksten mer forståelig i måten den er skrevet.
Leserne han har siktet seg mot er folket i Norge og Aftenpostens lesere. Jeg vil si at teksten er skrevet til dem, grunnet det saklige innholdet i teksten. Når han i tillegg spiller på følelser og virker troverdig i det han skriver, treffer han mottakeren i stor grad. Det siste avsnittet som kalles "Velgerne viktigst", gjør at leserne føler det handler om dem og at de betyr noe.
Hva er egentlig språk? Og hva har det med identitet og gjøre?
Språk er jo det verbale vi bruker for å snakke med hverandre. Selv om vi bruker de samme ordene når vi snakker, blir det aldri det samme vi formidler. Alle har sitt eget språk, og det gir oss også en egen identitet. Identitet betyr "det samme". Vi kan derfor ha en identitet etter å være i en gjeng eller gruppe, for å være lik som de andre i gruppa. Eller vi kan ha vår egen identitet for å være lik oss selv! Når vi kommuniserer med andre, tilpasser vi språket vi bruker. Det kan endre på identiteten vår. Det kan igjen bli kunstig og føles feil. Derfor er det viktig å holde på identiteten sin, samtidig som man prøver å tilpasse språket til den andre man snakker med. Man kan enten konvergere eller divergere når man snakker med noen. Konvergere er når man tilpasser språket og prøver å nærme hverandre når det kommer til kommunikasjonen. Dette er vanlig i forhold til besteforeldre og ungdommer. Divergere derimot er når man vil opprettholde forskjellene i språket, dette er veldig vanlig hos ungdom
Vår personlige identitet er den som gjør at vi skiller oss fra hverandre i forhold til klær, utseende, smak og kropp. Sosial identitet er de vi bruker i fellesskapet for å være den samme som de andre i gruppa man er med i.
Identitet og språk har altså veldig mye med hverandre å gjøre. Mange føler nok at de mister litt av sin identitet når de endrer språket sitt, og det kan være riktig. Selv om man endrer språket når man snakker med andre, trenger det ikke bety at man mister sin identitet. Noen identiteter kan nemlig ikke forklares bort og mistes uansett hvor mye man vil det. Når det kommer til alder, etnisitet og kjønn er det identiteter som ikke kan mistes eller forklares bort.
Jeg har valgt å analysere musikkvideoen til Rihanna sin sang Only Girl (in the world). Denne sangen er fra hennes femte album Loud. Only Girl er albumets første singel og kom ut i 2010. Rihanna sine sanger er for det meste innenfor musikksjangeren R’n B og dansepop, og Only Girl er også innenfor R’n B – sjangeren. Målgruppen for denne musikkvideoen mener jeg er jenter i tenårene, fordi Rihanna er et tenåringsikon. En annen grunn til at den appellerer til denne målgruppen er fordi jenter i denne alderen går gjennom en periode hvor de vil føle akkurat det Rihanna synger om, det å føle seg som eneste jenta i verden.
Sangen er skrevet i jeg-person og sunget til en gutt. Sangen er i korte trekk at gutten skal få jenta, som synger den, til å føle seg som den eneste jenta i verden. Rihanna synger selv sangen, og det er også hun som er filmet i musikkvideoen. Det gir en følelse av at det er hun som ønsker å bli elsket og verdsatt av en kjæreste. I sangen blir det beskrevet hvordan han skal få henne til å føle seg. Det synges blant annet: ” Hold me like a pillow, make me feel right”. Dette betyr at hun vil bli holdt som en pute, altså trygt og kjærlig.
Temaet i sangen og musikkvideoen er helt klart kjærlighet og tilhørighet. Et annet tenkt tema er å være pålitelig og trofast. Det er viktig i et forhold og jeg mener det kommer frem i sangen at hun vil kunne stole på han og føle seg trygg med han.
Det er kun en person i musikkvideoen og det er Rihanna. Hun opptrer som flørtende og glad. Dette er sannsynligvis gjort bevisst siden sangen handler om å være den eneste jenta i verden. Dette kommer veldig godt frem i videoen og det er stor sammenheng mellom tekst og video. Videoen er laget i et drømmeaktig landskap, som sammen med rødfargen gir assosiasjoner til kjærlighet, drømmer og lykke. Rihanna filmes hele tiden alene og hun danser og er glad. Jeg føler at kamera er gutten hun liker, fordi hun ser på kameraet og danser/synger til det, som om det er en person.
Det er brukt en behagelig rødlig farge gjennom hele musikkvideoen som jeg får en følelse av at skal representere kjærlighet. Videoen er også filmet i dagslys på sommeren. Dette kan gi assosiasjoner til en enda mer flørtete tid og det passer bra i forhold til sangen.
Klipping og skifte av bilde er brukt jevnt over i hele musikkvideoen. Videoen er klippet slik at det er flere forskjellige situasjoner som bytter på å vises. Rihanna vises først i ørkenen og plutselig er hun i en blomstereng. Dette gjør at det ikke blir kjedelig å se på musikkvideoen, selv om sangen er litt ensformig.
Disse to stillbildene fra musikkvideoen er et eksempel på når videoen er klippet slik at det bytter på situasjoner som vises. Dette er situasjonen jeg har beskrevet over bildet, når Rihanna befinner seg dansende i ørkenen (til venstre) og når hun danser i blomsterengen (til høyre).
Et annet virkemiddel som er brukt er at det er en type ”scratching” i videoen. Et sted er Rihanna vist gående mot kamera, så blir det "scratchet" litt tilbake og vi ser det samme en gang til.
Dette bildet er et eksempel på hvor videoen blir "scratchet". Hun ruller på hoftene en gang, så "scratches" det tilbake og vises to ganger til. Dette er i samme rytme som musikken, og skaper en bekrefting på at rytmen er som den er.
Jeg synes det var spennende å analysere musikkvideoen, og jeg fikk et mer komplett inntrykk av sangen. Grunnen til at jeg valgte akkurat denne musikkvideoen er fordi jeg synes det er en fengende sang og en fin video.
Vurdering av andres tekster er et av læreplanmålene i Kommunikasjon og Kultur, og derfor har jeg vurdert en blogg på topplista av blogg.no. Den bloggen jeg har valgt er bloggen til Julia Nyland Ørsahl. Jeg er innom bloggen til Julia daglig, rett og slett fordi det har blitt en vanesak.
Julia er en jente på 17 år som blogger om livet sitt. Hun skriver om blant annet hunden sin, skole, sminke og ellers andre ting som opptar en vanlig 17-åring. Jeg leser bloggen hennes fordi hun er på samme alder som meg og skriver om ting som opptar meg. Det jeg liker ved bloggen er at hun har en del motetips og sminketips som kan være greit å lese om.
Det jeg ikke liker ved bloggen hennes er at det kan bli litt mye av det samme. Det er mye "hva jeg har gjort i dag"-innlegg, som kan bli kjedelig å lese om i lengden. Hun kunne for eksempel skrevet om litt viktigere saker, som organisasjoner med et godt formål hadde det vært en bedre blogg.
Alt i alt er det en grei blogg, som gir innsikt i livet til ei 17år gammel jente.
Ikke-verbal kommunikasjon, kalles også non-verbal kommunikasjon, er en kommunikasjon som foregår uten å bruke ord. Ordene er erstattet med kroppspråk, øyne, håndbevegelser, kroppsstillinger og bruk av rom og avstand. Ikke-verbal kommunikasjon brukes ofte sammen med verbal kommunikasjon for å styrke det avsenderen ønsker å formidle. Det finnes som sagt ulike typer ikke-verbal kommunikasjon, men vi bruker som regel flere elementer samtidig. Det kan for eksempel være bruk av kroppsspråk, håndbevegelser og mimikk samtidig som vi snakker. Mye ikke-verbal kommunikasjon er ubevisst, men det finnes også bevisste ikke-verbale elementer.
Jeg bruker ikke-verbal kommunikasjon veldig mye selv, og tror alle personer bruker det mye i løpet av en dag. Vi smiler til venner og bekjente, rynker pannen når vi er misfornøyd med noe, gjesper når vi er trøtt og mye mer. Selv er jeg ikke bevisst på alle de ikke-verbale tegnene jeg bruker. Jeg pleier for eksempel å rynke pannen når jeg konsentrerer meg veldig. Dette kan oppfattes som at jeg er sur eller misfornøyd med noe, men det er rett og slett bare en uvane jeg har. Andre ting jeg gjør som er ikke-verbal kommunikasjon er å dulle med håret mitt i situasjoner hvor jeg enten er utilpass eller fordi det også har blitt en uvane.
Når andre bruker ikke-verbal kommunikasjon mot meg, tolker jeg det veldig forskjellig fra personen som gjør det. Er det en god venninne som jeg kjenner godt, vet jeg hva hun mener med ulike elementer av ikke-verbal kommunikasjon. Er det en fremmed, derimot, er det vanskeligere å skjønne meningen bak tegnene, om det i det hele tatt er en mening. Dette er umulig for meg å vite hvis jeg og personen ikke har like kulturelle koder.
Som en konklusjon vil jeg si at ikke-verbal kommunikasjon er med på å styrke en verbal kommunikasjon, men det kan også være en egen form for kommunikasjon uten å bruke ord i det hele tatt. Dette er lett og misforstås om personer ikke har samme kulturelle koder, for kroppsspråket er ikke et internasjonalt språk. Det er forskjellig fra person til person. Jeg tror også at alle personer bruker ikke-verbal kommunikasjon enten bevisst eller ubevisst.
Jeg kommer opprinnelig fra et lite sted, Geilo, som ligger i Hallingdal. Der har flesteparten av menneskene levd så å si hele livet sitt og det er ikke mange med en annen kultur der. En sommer, da jeg var 10 år, tok moren min med meg og broren min til Oslo for å feriere der i 4 uker. Vi bodde i min tante sin leilighet som lå i et flerkulturelt borettslag. Jeg fant fort tonen med noen av jentene der og vi var sammen hver dag. Jeg la egentlig ikke merke til at de var flerkulturelle før vi skulle til stranden en dag. Eneste forskjellen jeg la merke til var at de var mørkere i huden enn det jeg selv var. Vi, jentene som var etnisk norske badet i bikini eller badedrakt, mens noen av de flerkulturelle jentene badet med klærne sine på. Jeg, som bare var 10 år og ikke kjent med andre kulturer, syntes dette var litt rart. Jeg spurte henne da om hvorfor hun badet med klærne på, og hun svarte at det var hennes kultur og at hun ikke fikk lov til å vise så mye hud ute blant folk.
Nå i ettertid når jeg er eldre og skjønner mer om forskjeller i kulturer, forstår jeg også hvorfor hun badet med klærne på. Om denne episoden hadde skjedd nå, hadde jeg ikke trengt å spørre om hvorfor, for jeg vet om ulike kultur der jentene ikke får vise mye hud. Der og da var det en litt spesiell opplevelse, siden jeg ikke hadde opplevd noen andre kulturer enn min egen fra hjemstedet mitt.
