Ulike referanserammer

Jeg kommer opprinnelig fra et lite sted, Geilo, som ligger i Hallingdal. Der har flesteparten av menneskene levd så å si hele livet sitt og det er ikke mange med en annen kultur der. En sommer, da jeg var 10 år, tok moren min med meg og broren min til Oslo for å feriere der i 4 uker. Vi bodde i min tante sin leilighet som lå i et flerkulturelt borettslag. Jeg fant fort tonen med noen av jentene der og vi var sammen hver dag. Jeg la egentlig ikke merke til at de var flerkulturelle før vi skulle til stranden en dag. Eneste forskjellen jeg la merke til var at de var mørkere i huden enn det jeg selv var.  Vi, jentene som var etnisk norske  badet i bikini eller badedrakt, mens noen av de flerkulturelle jentene badet med klærne sine på. Jeg, som bare var 10 år og ikke kjent med andre kulturer, syntes dette var litt rart. Jeg spurte henne da om hvorfor hun badet med klærne på, og hun svarte at det var hennes kultur og at hun ikke fikk lov til å vise så mye hud ute blant folk.

Nå i ettertid når jeg er eldre og skjønner mer om forskjeller i kulturer, forstår jeg også hvorfor hun badet med klærne på. Om denne episoden hadde skjedd nå, hadde jeg ikke trengt å spørre om hvorfor, for jeg vet om ulike kultur der jentene ikke får vise mye hud. Der og da var det en litt spesiell opplevelse, siden jeg ikke hadde opplevd noen andre kulturer enn min egen fra hjemstedet mitt.

Ulik kulturbakgrunn, men likevel forståelse

Det kan oppstå misforståelser når to personer med ulik kulturbakgrunn møtes , men de kan likevel forstå hverandre. Det at vi lever i samme tid, har en innvirkning på forståelsen av hverandre. Vi opplever mye av det samme i hverdagen vår, både gjennom opplevelser og gjennom medier. Om to like gamle personer har ulik kulturbakgrunn,  kan de likevel forstå hverandres humor og kroppsspråk som gir dem en type for kommunikasjon. Det kommer uansett helt ann på hvilke to personligheter som møtes. Det å stille med åpent sinn og ikke ha noen fordommer mot en annen persons kultur er viktig for å kunne kommunisere. Mye av det med å ha fordommer tror jeg ligger i oppdragelsen. Hvis foreldrene dine har fordommer mot en annen kultur er det lettere for deg som sønn eller datter å få de samme fordommene. Det er derfor som sagt viktig å stille med et åpent sinn og være interessert i andres kulturer. Det gjør det mye lettere å kommunisere med hverandre.

Norsk kultur eller flerkultur?

På NRK1, torsdag 09.09.10, var det en debatt som handlet om integreringen i Norge. Debatten fant sted på Litteraturhuset i Oslo, og flere kjente politikere og andre personer var tilstede sammen med et flerkulturelt publikum.

Det ble fokusert mye på en kronikk, "Drøm fra Disneyland", som stortingsrepresentant og leder for Oslo FrP, Christian Tybring-Gjedde har skrevet. I denne kronikken skrev han om hvordan Ap har endret den norske kulturen til å bli en flerkulturell kultur. I kronikken spør han: "hva er galt med den norske kulturen, siden Ap vil erstatte den med flerkulturell?"

Jan Bøhler fra Ap forsvarer dette i debatten, og mener at skoleklasser skulle bestå både av etnisk norske og barn med minoritetsbakgrunn. Han begrunner dette med at barn med minoritetsbakgrunn lærer seg bedre norsk ved å gå i samme klasse som etnisk norske barn.

Unni Helland var også tilstede og fortalte om sine erfaringer som lærer på Fjell skole i Drammen i over 38 år.Hun har skrevet en bok som handler om sitt eget flerkulturelle klasserom, og boka heter nettopp det; "Fra det flerkulturelle klasserommet". I boka får vi et innblikk i hvordan det er i en klasse med elever fra hele verden. Drammen er en by som består av mange ulike kulturer. Det som er bra med Drammen er at de har klart å integrere de med minoritetsbakgrunn. Drammen er altså et eksempel på at det faktisk går an!
Tybring-Gjedde er fast bestemt på at det er for mange innvandrere og at det eneste riktige er å segregere minoritetsbarn og etnisk norske, altså ha de i klasser hver for seg. Da vokser de opp med "like" barn, og det blir lettere for dem.

Kronikken til Shazia Sarwar og debatten handler begge om integrering. Shazia Sarwar mener at det norske språket er en nøkkel for å bli sett på som norsk. I debatten sier Tybring-Gjedde at han vil skille de etnisk norske og de med minoritetsbakgrunn. Barna med minoritetsbakgrunn blir ikke bedre i norsk om de ikke leser, snakker eller hører norsk. Det er dette Jan Bøhler ville få frem ved å blande skoleklasser. Da er det større mulighet for at minoritetsbarna lettere forstår og lærer seg å snakke norsk. Både kronikken til Shazia Sarwar og debatten inneholder også mye om den norske skolen. Unni Helland kom opp med et eksempel som handlet om Ola og Ali. Ola hadde ikke særlig god karakter i norskfaget, mens Ali hadde toppkarakter. Ola var etnisk norsk, mens Ali hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. Så stilte hun spørsmålet; Er Ali norsk? Dette eksempelet stiller seg likt med det Shazia Sarwar fortalte om sønnen sin. Når han skulle skrives inn på skolen måtte de fylle ut noen skjemaer. Shazia Sarwar fikk utdelt et skjema for minoritetsspråklige. Sønnen snakket utmerket norsk og så på seg selv som norsk. Dette viser hvordan vi lett trekker konklusjoner ut fra hudfarge.
En ting jeg la godt merke til under debatten var at det var flere som applauderte etter at Jan Bøhler hadde lagt fram noe, enn når Tybring-Gjedde hadde gjort det. Jeg tolker dette som at flertallet av publikummet støttet utsagnene til Bøhler og Ap.

Jeg synes det er fint at slike temaer kommer opp til debatt fordi det er noe som er veldig aktuelt. Det er veldig mange innvandrere i Norge og de trenger å integreres. Det kommer alltid til å være mye innvandrere her i landet, fordi vi kan ikke skru tilbake tiden til da det ikke var innvandrere her. Det kommer også til å komme flere inn i landet i fremtiden, noe som vi må forholde oss til.

Nasim Karim vs. Shazia Sarwar

I forrige innlegg skrev jeg om et forfatterbesøk av Nasim Karim. I dette innlegget skal jeg sammenligne det besøket og det hun fortalte om, med en kronikk skrevet av Shazia Sarwar. Kronikken "nøkkelen til det norske", som står på aftenposten sine nettsider, omhandler mye av det samme som Nasim Karim fortalte om.

Begge to har opplevd at barna deres har blitt kategorisert av skolen på grunn av hudfargen deres. Nasim Karim fortalte om at sønnen hennes ble tatt ut av klassen og spurt om han ble slått hjemme. Shazia Sarwar skriver at sønnen hennes ble sett på som minoritetsspråklig selv om han har norsk som morsmål. Han har, som Sarwar skriver, ikke hatt et eneste urdu-ord i munnen sin, så hvorfor blir han ikke sett på som norsk? Han ble testet i norskferdigheter, noe som resulterte i at han ble sett på som for svak i norsk til å følge vanlig undervisning.

Shazia Sarwar ble selv testet når hun gikk på skolen, og på videregående fikk hun beskjed om å sette norsk som annetspråk. Dette trodde hun skolene var ferdige med etter hennes generasjon, men den gang ei. Hun skriver selv at "norsk er nøkkelen til det norske", og at hun trodde familien hennes kom til å bli likestilt med alle andre norske. Språket blir derfor ikke bare nøkkelen til en deltagelse i samfunnet, men også da en mulighet til å kategorisere mennesker.

Vi ser derfor at det ikke er uvanlig å kategorisere minoritetsspråklige og innvandrere på grunn av hudfarge, uansett hvilken generasjon de er.  

Forfatterbesøk av Nasim Karim.

Nasim Karim, forfatteren av boken "Izzat - for ærens skyld", besøkte oss på skolen torsdag 2. september for å holde et foredrag. Vi i kommunikasjon & kultur - klassen var så heldig å få være tilstede under dette foredraget.

Nasim Karim kom inn og presenterte seg selv som en 36-år gammel kvinne som er født og oppvokst i Drammen. Hun studerer juss og jobber i tingretten i Drammen. Hun begynte å skrive boken "Izzat - for ærens skyld" når hun var 16 år. I boken tar hun opp problemene som fantes den gang, og som hun mener fortsatt finnes i dagens flerkulturelle samfunn. Disse problemene skaper ulike utfordringer i og med at det er mange ulike kulturer som møtes hele tiden.
Nasim Karim bodde først på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet etter hvert over til den "fine" siden, Bragernes. Det var der de fleste rike bodde, og Nasim's familie var en av de første norsk-pakistanere som flyttet dit. Faren hennes var vaktmester, noe som resulterte i at Nasim ikke følte seg hjemme, men heller litt "outsider". Faren strevde for de pengene han skaffet seg, men Nasim og hennes fire søsken krevde mye, noe han ikke var vant til. Han var vant til at det ikke alltid fantes nok mat eller klær. Derfor var foreldrene til Nasim mer opptatt av at barna hadde mat, klær og at de fikk nok omsorg og kjærlighet. Alle disse kravene skapte konflikter mellom familien. De fem barna var interessert i ulike aktiviteter, som fotball, håndball og kunst. Aktivitetene kostet penger, noe det ikke var nok av. Alt ekstra ble sett på som luksus for faren til Nasim. Da Nasim var ung skjønte hun ikke hvorfor hun ikke fikk være med på aktiviteter som de andre vennene hennes, men det forstår hun nå som hun er voksen og står over de samme utfordringene selv med sine egne barn.

Nasim ønsket sterkt å likestilles med brødrene sine, noe faren ikke forsto. Det ble derfor en konflikt når broren hennes fikk delta på et juleball, som Nasim selv ikke fikk lov til. Dette handlet om familiens ære, fordi det ble sett på som løssluppent å la unge jenter være ute sent på kvelden. Det var akkurat som om Nasim var i en egen verden og faren i en helt annen. Nasim utviklet etter hvert anoreksi som en situasjon hun kunne kontrollere selv. Anoreksi ble sett på som en luksussykdom og faren forsto ikke hvorfor hun ikke ville spise når det fantes nok mat. Dette var noe han var veldig uvant med, for i hans hjemland, Pakistan, var det nemlig ikke alltid nok mat.
Faren til Nasim Karim tok med seg datteren og reiste til Kashmir i Pakistan, som var hjemstedet hans. Han ville at Nasim skulle få se hvordan han hadde hatt det tidligere. Nasim følte seg enda mindre hjemme, og enda mer "outsider" der. Da kom tilbake igjen til Norge bestemte Nasim seg for at dette var hennes hjem. Folk hjemme i Norge spurte alltid hvor hun kom fra. Da hun da svarte Drammen, spurte de enda engang, og Nasim forsto at det var Pakistan de ville høre. Hun fortsatte å svare Pakistan når andre spurte, for hun var usikker på seg selv og sin egen identitet. Hun bodde også i England en stund på dette tidspunktet og der lurte de aldri på hvor hun kom fra, fordi de var kommet lengre i intergreringsprosessen enn Norge. Hun har i sin voksne alder opplevd noe som ikke er så hyggelig. Det at lærere tar barna hennes til side og spør spørsmål som; "blir du slått hjemme", osv. synes hun er forferdelig galt! Barn bør ikke bli stilt slike spørsmål fordi det setter spor. Hun mener at alle barn bør likestilles uansett hudfarge, og alle barn er like mye verdt - uansett!

Nasim Karim holder i øyeblikket på med en ny bok som handler om hvordan rettssystemet i Norge er bygget opp og om hvordan rettsapparatet dømmer den utenlandske mannen. Det at det blir gitt ulik dom for hendelser med samme utfall er noe hun også tar opp. Dommere som egentlig skal være nøytrale har også en mening. Denne meningen viser seg i enkelte tilfeller å ha en innvirkning på den endelige dommen.
Forholdet til Nasim og faren var som nevnt litt turbulent, men da faren fikk hjerneslag for over 10 år siden endret dette seg. Han ble lam og mistet taleevnen. Legene sa at han ikke kom til å snakke igjen, men hvis han fikk frem noen ord ville det være "mamma" eller "pappa". Han klarte etter hvert å si et ord, og det var Nasim. Det viste at han hadde hatt det like vondt, om ikke verre i den tiden det hadde vært så mye konflikter mellom dem. De er i dag bestevenner!

Dette var et veldig interessant besøk, og jeg synes timen hun var her gikk altfor fort. Jeg skulle mer enn gjerne ha hørt mer av hennes historie.