Forfatterbesøk av Nasim Karim.

Nasim Karim, forfatteren av boken "Izzat - for ærens skyld", besøkte oss på skolen torsdag 2. september for å holde et foredrag. Vi i kommunikasjon & kultur - klassen var så heldig å få være tilstede under dette foredraget.

Nasim Karim kom inn og presenterte seg selv som en 36-år gammel kvinne som er født og oppvokst i Drammen. Hun studerer juss og jobber i tingretten i Drammen. Hun begynte å skrive boken "Izzat - for ærens skyld" når hun var 16 år. I boken tar hun opp problemene som fantes den gang, og som hun mener fortsatt finnes i dagens flerkulturelle samfunn. Disse problemene skaper ulike utfordringer i og med at det er mange ulike kulturer som møtes hele tiden.
Nasim Karim bodde først på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet etter hvert over til den "fine" siden, Bragernes. Det var der de fleste rike bodde, og Nasim's familie var en av de første norsk-pakistanere som flyttet dit. Faren hennes var vaktmester, noe som resulterte i at Nasim ikke følte seg hjemme, men heller litt "outsider". Faren strevde for de pengene han skaffet seg, men Nasim og hennes fire søsken krevde mye, noe han ikke var vant til. Han var vant til at det ikke alltid fantes nok mat eller klær. Derfor var foreldrene til Nasim mer opptatt av at barna hadde mat, klær og at de fikk nok omsorg og kjærlighet. Alle disse kravene skapte konflikter mellom familien. De fem barna var interessert i ulike aktiviteter, som fotball, håndball og kunst. Aktivitetene kostet penger, noe det ikke var nok av. Alt ekstra ble sett på som luksus for faren til Nasim. Da Nasim var ung skjønte hun ikke hvorfor hun ikke fikk være med på aktiviteter som de andre vennene hennes, men det forstår hun nå som hun er voksen og står over de samme utfordringene selv med sine egne barn.

Nasim ønsket sterkt å likestilles med brødrene sine, noe faren ikke forsto. Det ble derfor en konflikt når broren hennes fikk delta på et juleball, som Nasim selv ikke fikk lov til. Dette handlet om familiens ære, fordi det ble sett på som løssluppent å la unge jenter være ute sent på kvelden. Det var akkurat som om Nasim var i en egen verden og faren i en helt annen. Nasim utviklet etter hvert anoreksi som en situasjon hun kunne kontrollere selv. Anoreksi ble sett på som en luksussykdom og faren forsto ikke hvorfor hun ikke ville spise når det fantes nok mat. Dette var noe han var veldig uvant med, for i hans hjemland, Pakistan, var det nemlig ikke alltid nok mat.
Faren til Nasim Karim tok med seg datteren og reiste til Kashmir i Pakistan, som var hjemstedet hans. Han ville at Nasim skulle få se hvordan han hadde hatt det tidligere. Nasim følte seg enda mindre hjemme, og enda mer "outsider" der. Da kom tilbake igjen til Norge bestemte Nasim seg for at dette var hennes hjem. Folk hjemme i Norge spurte alltid hvor hun kom fra. Da hun da svarte Drammen, spurte de enda engang, og Nasim forsto at det var Pakistan de ville høre. Hun fortsatte å svare Pakistan når andre spurte, for hun var usikker på seg selv og sin egen identitet. Hun bodde også i England en stund på dette tidspunktet og der lurte de aldri på hvor hun kom fra, fordi de var kommet lengre i intergreringsprosessen enn Norge. Hun har i sin voksne alder opplevd noe som ikke er så hyggelig. Det at lærere tar barna hennes til side og spør spørsmål som; "blir du slått hjemme", osv. synes hun er forferdelig galt! Barn bør ikke bli stilt slike spørsmål fordi det setter spor. Hun mener at alle barn bør likestilles uansett hudfarge, og alle barn er like mye verdt - uansett!

Nasim Karim holder i øyeblikket på med en ny bok som handler om hvordan rettssystemet i Norge er bygget opp og om hvordan rettsapparatet dømmer den utenlandske mannen. Det at det blir gitt ulik dom for hendelser med samme utfall er noe hun også tar opp. Dommere som egentlig skal være nøytrale har også en mening. Denne meningen viser seg i enkelte tilfeller å ha en innvirkning på den endelige dommen.
Forholdet til Nasim og faren var som nevnt litt turbulent, men da faren fikk hjerneslag for over 10 år siden endret dette seg. Han ble lam og mistet taleevnen. Legene sa at han ikke kom til å snakke igjen, men hvis han fikk frem noen ord ville det være "mamma" eller "pappa". Han klarte etter hvert å si et ord, og det var Nasim. Det viste at han hadde hatt det like vondt, om ikke verre i den tiden det hadde vært så mye konflikter mellom dem. De er i dag bestevenner!

Dette var et veldig interessant besøk, og jeg synes timen hun var her gikk altfor fort. Jeg skulle mer enn gjerne ha hørt mer av hennes historie.